LITTERATUR PÅ BLÅ:

Tankegods: Émile Benveniste. En fotnote i poststrukturalismen

debatter, samtaler og intervjuer

Tid, dato og aldersgrenser 19:00 20+
Billetter 50,—

Velkommen til høstens første tankegodssamtale på Litteratur på Blå! Kvelden er viet den franske lingvisten Émile Benveniste, som for like over 50 år siden utga sitt monumentale verk Problèmes de linguistique generale, og som med sitt lingvistisk forankrede språksyn var en viktig referanse (på godt og vondt) hos mange av datidens tenkere. Benveniste dukker opp hos Barthes, Kristeva, Deleuze og Guattari, Agamben så vel som Toril Moi, og vi spør: Hvilke muligheter finnes i Benvenistes tenkning? Hvordan har han blitt brukt, og er han fortsatt relevant i dag?

I panelet sitter professor i fransk litteratur Karin Gundersen og professor emeritus i filosofi Arild Utaker. Samtalen ledes av Ola Mile Bruland fra redaksjonen.

Dørene åpner 19:00 og samtalen begynner 19:30. Cc: 50 kr.

Siden Benveniste er lite kjent i det offentlige litteratur-Norge kommer en kort innføring i en av Benvenistes problemstillinger her:

Med den grammatiske instansen «jeg» mener vi aldri samme person, til forskjell fra om vi for eksempel bruker et navn. Som referanse til en person er «jeg» et ord vi har felles, uten at dette ordet på noen måte kan sies å vise til det samme for alle som bruker det. Det ligger heller ikke noen hensikt i å forsøke å enes om hvem «jeg» skal tilsvare i en gruppe på flere. Om «jeg» kan vi trolig bare si at for meg er «jeg» meg, og for deg er «jeg» deg, men når det da kommer frem at «jeg» viser til noe i verden, og at den bestemte personen det refereres til som oftest står klart for oss i hvert tilfelle, uten at vi kan gi «jeg» en felles person for alle tilfeller det blir brukt i — Hvordan definerer vi da «jeg» på en måte som favner om det faktum at det finnes like mange «jeg» som det finnes personer, altså at «jeg» ikke er en objektiv størrelse, men hele tiden står og faller på en lokal språklig situasjon eller diskurs?
I Émile Benvenistes definisjon av pronomenet heter det: «I is ‘the individual who utters the present instance of discourse containing the linguistic instance I’». Hvis vi med Benveniste tenker at utsagnssubjektet (individet det refereres til) i en «jeg»-setning nødvendigvis også må være utsigelsessubjektet (den talende som produserer utsagnet), kan vi i alle fall tydelig skille mellom de ulike personlige pronomenene, og dette på en måte som også utfordrer ordklassebetegnelsen «personlig pronomen». Om vi i en vilkårlig setning erstatter «jeg» med «hun» er det nemlig ikke lenger samsvar mellom utsagn- og utsigelsessubjekt, altså personen som omtales og personen som omtaler. Utsagnet kan knapt kalles personlig, og heller ikke pronomenet som sådan for personen som utsier det. Det er fortsatt «jeg» som taler enda «jeg» ikke er tilstede grammatisk sett. Faktisk er det «hun» som ikke er tilstede, i alle fall ikke i rommet utsigelsen skjer i, som er grunnen til at denne personen får tilnavnet «hun» og ikke tiltalen «du».
Benvenistes lingvistiske problemer, ikke minst den som gjelder pronomenenes innholdsmessige natur og forholdet utsagn/utsigelse, kan gi interessante innfallsvinkler på litteraturen. Hvordan skal vi for eksempel forstå Fernando Pessoas tittel «Det er ikke meg jeg forestiller»? Hvilken forskyvning fra dagligtalen skjer når vi i lesning av litteratur kan operere med former som «jeget» og flere «jeg-personer»? Kanskje litteraturens objektivering og abstrahering av det i utgangspunktet individuelle og ureduserbare «jeg» kan forstås som en utforskning av hva en konstituering av subjektet i språket innebærer?
I Arne Lygres teatertekst fra 2016 Ingenting av meg, for eksempel, møter vi karakterene «meg», «han» og «menneske». Som lesetekst kan vi anslå at den kuriøse rollefordelingen og replikkanvisningene ikke gir de altfor store utslagene. Men betraktet som et løfte om scenisk fremstilling er vi nødt til å se for oss hvordan «meg» skal gestalte en mer personlig identitet enn for eksempel «han» på scenen. Hvordan skal «han» som karakter behandle sin motspiller som utsigelsens og situasjonens «meg» og allikevel snakke for seg selv?

Velkommen til samtale om Benvenistes tankegods og om påvirkningen det har hatt for samtidens og ettertidens tenkere.

Program

oktober

november

desember

februar

mars