Du vet ikke hvor dere skal, men det ulmer i underbevisstheten din der du sitter på en plastpose i parken. En venn av en venn gir deg en pils og du merker at pilsen er litt for varm og vinden litt for kald selvom det fortsatt er lyst. Du vil riste av deg småkrypene og møte noen som kan varme deg. Ikke dyna. Og hvertfall ikke exen.

Du husker godt sist det skjedde. Du lukket øynene da hun tok kontroll over hjerterytmen din og ga deg en umettelig dansehofte. Hun tok deg imot med åpne armer, slo om deg som silke og du trengte ikke ofre en tanke til festivalen du ikke hadde råd til eller eksamenen som gikk til helvete. Alt flyter på perfekte bølger, smelter sammen til gull av et minne som du skal ta med deg i grava. Du vet du nærmer deg nå, fordi du kan høre lyden som vil gi fargen til kinnene og den etterlengtede friheten til kroppen.